Hvordan du kan like noen bare ved å si et ord

Hva du sier kan påvirke hvordan du tenker om andre mennesker.

En gruppe mennesker ble vist bilder av personer som tidligere hadde blitt vurdert til å se hverken sympatiske eller usympatiske ut. Forsøkspersonene ble instruert til å si enten "sympatisk"(eng: "likable") eller "usympatisk"(eng: "unlikable") mens de betraktet et gitt bilde. Når de senere ble vist bildene, kom det frem at de likte personene på bildene 17% oftere hvis de tidligere hadde sagt "sympatisk" fremfor "usympatisk".

Metoden som ble brukt gjør at deltagerne ikke hadde noe bevisst minne av hvilke bilder som fikk merkelappen "sympatisk". Resultatet har altså ikke noe med at forsøkspersonene husket hvem de tidligere hadde kalt sympatiske eller usympatiske.

Det er med andre ord slik at om du sier du liker noen, så kan det hende du begynner du å gjøre det.

Kilde: Scientific American Mind, March/April 2012
Foto © *_Abhi_*

Vær positiv på Facebook!

Folk liker deg bedre hvis du skriver positive statusoppdateringer på Facebook.

En undersøkelse publisert av Amanda Forest og Joanne Wood i Psychological Science, tok for seg bruk av Facebook blant personer med lav selvtillit. Det viste seg, kanskje ikke overraskende, at personer med lav selvtillit så på Facebook som et trygt sted å ha kontakt med andre mennesker. Det at man ikke møtes ansikt-til-ansikt minker sannsynligheten for ubehagelige sosiale situasjoner, og reduserer derfor angsten forbundet med dette.

I samme undersøkelse tok man også for seg hvordan folk reagerer på henholdsvis positive og negative statusoppdateringer.

Det viste seg at personer som skriver positive ting i statusfeltet sitt blir bedre likt enn de som skriver negative ting. 

En oppdatering av typen "[Navn] er heldig som har så bra venner, og gleder seg til i morgen" gjør deg bedre likt, enn om du skriver "[Navn] er irritert fordi telefonen hennes ble stjålet".

En av ulempene med Facebook kontra ansikt-til-ansikt er nettopp det at du ikke får sett den andres reaksjon på det du skriver. Når man i det virkelige liv kan føle på når den andre er lei av negativiteten din, har man ikke denne muligheten på nett.

Med andre ord kan det være greit å tenke seg om en gang eller to før du gir en inngående beskrivelse av hvor sinna du er på toget som var forsinket og som gjorde at du ikke rakk jobben.


Kilde: DiscoveryNews og The Age
Foto © Johannes Fuchs

4 ting du kan gjøre for å likestille din samtalepartner

At alle føler seg likeverdige i en samtale er stort sett en god ting. Disse fire enkle tipsene viser hvordan du kan bidra til dette.

Joseph A. DeVito skriver i sin blogg om likhet som en kommunikasjonsstrategi. Med likhet mener han at man i en samtale betrakter alle personer som en viktig bidragsyter. Han gir fire konkrete tips for hvordan man kan oppnå dette:

1. Unngå "burde" eller "må" utsagn
Ikke si ting som: "Du burde bli ferdig med rapporten snart" eller "Du må lære deg å si i fra".

2. Spør, ikke krev
Spør om en tjeneste heller enn å kreve den. Vær gjerne høflig i tillegg.

3. Unngå å avbryte
Å avbryte den som snakker gir et signal om at du mener det du selv sier er viktigere.

4. Anerkjenn den andres uttalelse
En god måte å vise at du lytter er å si "jeg forstår" eller "det stemmer" før du bidrar med egne synspunkt.


Foto © Sandeep Loomba

"Ha en fortsatt fin dag!"

Skriver du dette i bunnen av mailene dine? Tenker du over at du da tar for gitt at personen allerede har hatt en fin dag til nå?

Kan det være tilfeller hvor du ikke vil at mottaker skal tenke at du tar dette for gitt?

De fleste er vel klar over at dette bare er en talemåte, på samme måte som "Hvordan går det?" vanligvis ikke er et spørsmål som forventer et ærlig svar. Allikevel tenker jeg at det kan være greit å unngå det. Et alternativ er jo å bare bruke "Ha en fin dag!"

Har du noen andre forslag til gode måter å avslutte en mail på?

Foto © digital cat

Kvinner bruker oftere personlig pronomen

Kvinner sier "jeg" oftere enn menn gjør.

Jeg har nettopp lest boka The Secret Life of Pronouns av James W. Pennebaker. Boka tar for seg hvordan små funksjonsord kan si mye om personen som ytrer dem. Pennebaker har analysert tusenvis av tekster, fra transkriberte taler til Twitter-innlegg. Basert på dette har han kunnet avsløre hvordan bruk av småord som pronomener, artikler, preposisjoner, osv kan fortelle noe om personen som bruker dem. En av mange interessante fenomener som blir beskrevet i boka er kjønnsforskjeller i bruk av personlig pronomen, eller "jeg".

Pennebaker fant ut at kvinner bruker det personlige pronomenet ca 12% mer enn menn.

12% er ganske lite. Det tilsvarer ca 1-2 flere "jeg" i minuttet (avhengig av hvor fort man snakker), og i en samtale vil ikke dette være noe du registrerer. Det er allikevel en statistisk signifikant forskjell, og sier kanskje noe om forskjell i tankesett mellom menn og kvinner. Pennebaker peker på forsøk som viser at kvinner, som gruppe, viser seg å være mer selvbevisste og mer selvfokuserte enn menn. Bruken av det personlige pronomenet peker på dette.

Bruk av pronomen viser hva taleren fokuserer på. En person som sier "jeg" ofte, avslører at hun har fokus på seg selv.

Dette er bare en av mange forskjeller mellom menn og kvinners språkbruk. For mer informasjon anbefaler jeg Pennebakers bok på det sterkeste. Det er også mulig jeg vil skrive mer om denne boken i et senere bloginnlegg.


Foto © KittyKaht

Ikke la deg lure! Myte om kroppsspråk

Hvor mange prosent av det du sier utgjøres av kroppspråket? Svar: Det er det umulig å si.

Ofte uttales myten om at "X% av det du sier er kommunisert via kroppsspråk". X er gjerne et høyt tall, for eksempel 90, som i denne artikkelen i KK. Dette høres jo veldig spennende ut, noe som antageligvis er grunnen til at myten overlever til tross for at den er fullstendig kontraintuitiv.

Gjør følgende enkle forsøk: Se på en kinesisk film, legg merke til kroppspråket, og prøv så å anslå hvor mange prosent av samtalene du forstod. Med mindre du kan kinesisk regner jeg med det er langt under 90%.

Hvor kommer myten fra? Flere kilder (blant annet denne) ser ut til å peke på et forsøk gjort av Albert Mehrabian på 70 tallet. Hans konklusjon viser at bare 7% av kommunikasjonen som gjelder følelser og holdninger er inneholdt i ordene som blir sagt. Dette er altså tall for en spesiell undersøkelse, på helt spesielle deler av visse uttalelser.

Mehrabian har selv sagt at dette ikke bør generaliseres til annen kommunikasjon.

Så hva er så sannheten? Hvor mange prosent av vår kommunikasjon er kroppsspråk? Det er det faktisk helt umulig å anslå. Grunnen til det er at det vil variere voldsomt fra tilfelle til tilfelle. I noen tilfeller vil ordene utelukkende være det som er meningsbærende, for eksempel hvis jeg sier "I dag lærte jeg at Kuala Lumpur er hovedstaden i Malaysia". I andre tilfeller er ordene nesten helt fraværende, som når jeg sier "Brr!" og mener å uttrykke at jeg fryser og vil at du skal lukke vinduet.

I tillegg er det umulig å kvantifisere kommunikasjon. Hva vil det si å forstå 90% av noe som blir sagt? Hvis jeg sier: "Jeg vil gjerne ha en kopp med glovarm kaffe, takk". Har noen forstått meg 90% hvis de forstår 9 av de 10 ordene? Hva om det er "kaffe" hun ikke skjønner, og gir meg en bolle? Hva om jeg samtidig vil uttrykke at jeg fryser, men mottageren ikke skjønner dette. Hvor mange prosent av min kommunikasjon har hun da forstått?

Det er med andre ord riktig å si at det ofte er andre ting enn ordene du bruker som bidrar i kommunikasjonen, men dette vet du nok selv, og trenger ingen "kommunikasjonsekspert" til å fortelle deg det.

Du bør være svært skeptisk til å ta i mot råd fra noen som gjentar denne myten. Ikke bare viser dette at de ikke har gjort hjemmeleksa si, men de har i tillegg gjenfortalt en myte som ikke krever mer enn et øyeblikks gjennomtenkning for å bli avslørt som usann.

Hva mer kan de ha gått glipp av?


Foto © Seth Lemmons

Sladring er bra for deg

Sladring blir av de fleste oppfattet som negativt, men i visse tilfeller har sladring positive effekter. 

CBSNews skriver om en ny undersøkelse som fokuserte på "prososial" sladring. Med dette begrepet mener man sladring som har som funksjon å advare andre om uærlige og upålitelige personer.

Forsøket bestod av fire forskjellige eksperimenter som alle inneholdt en mulighet for å sladre. I det første eksperimentet lot man forskjellige personer spille et spill som gikk ut på å dele poeng. Når noen av forsøkspersonene ikke fulgte reglene, men konsentrerte seg om å samle poeng til seg selv, førte dette naturlig nok til misnøye hos medspillerne. I de fleste tilfeller benyttet medspillerne seg av muligheten til å sende en "sladremelding" for å advare nye spillere.

Denne sladringen reduserte følelsen av frustrasjon, og fikk forsøkspersonene til å føle seg bedre.

I det neste forsøket gjorde man det samme, men ga først deltakerne et spørreskjema som var ment å måle grad av altruisme og samarbeidsevne.

Det viste seg at jo mer altruistisk en person var, jo mer negativt reagerte hun på egoistisk spilling, og jo større var sannsynligheten for at hun benyttet seg av muligheten til å sende en sladremelding.

I det tredje forsøket fikk deltakerne lov til å sende sladremeldinger, mot at de sa fra seg en del av pengesummen de var blitt lovet for å bli med i forsøket. En majoritet av deltagerne valgte å sladre til tross for dette.

De fleste var altså villig til å betale for å få muligheten til å sladre.

I det siste forsøket ble spillerne advart om at sladring kunne forekomme. Dette førte til at mange flere spillere valgte å være generøse med sine medspilleren. Dette gjaldt selv spillerne som hadde scoret lavt på altruisme og samarbeidsevne.

Vissheten om at sladring kan finne sted kan altså få folk til å oppføre seg prososialt.

Moralen er altså at sladring både kan hjelpe folk som blir urettferdig behandlet til å føle seg bedre, samt forhindre antisosial adferd. I tillegg kan du unnskylde deg med at du bare er altruistisk hvis noen mener du sladrer for mye.

Foto © jin.thai