Forskning viser at det kan være lurt å snakke med seg selv.
Science daily skriver om en undersøkelse foretatt av psykologer Gary Lupian og Daniel Swingley, som viser at det å snakke med seg selv kan være nyttig. Lupian og Swingley var inspirert av det at folk som leter etter ting ofte mumler navnet på tingen til seg selv: "Hvor var det nå jeg la nøklene?".
Forsøkspersonene ble bedt om å lete etter diverse objekter og, i noen av tilfellene, si navnet på det de lette etter til seg selv.
Resultatene viste at når forsøkspersonene uttalte navnet på det de lette etter mens letingen pågikk, så fant de gjenstanden fortere.
Jeg snakker til meg selv i mange andre tilfeller enn når jeg leter etter ting, og føler det kan være nyttig i mange sammenhenger. Spesielt føler jeg det er nyttig når jeg skal analysere komplekse problemstillinger.
Når snakker du med deg selv?
Foto © Katie Tegtmeyer
Viser innlegg med etiketten språk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten språk. Vis alle innlegg
torsdag 7. juni 2012
torsdag 26. april 2012
Slik tenker du mer rasjonelt
Hvis du vil tenke mest mulig rasjonelt kan du prøve å tenke på et annet språk.
Wired skriver om en undersøkelse som tilsynelatende viser at folk tar mer rasjonelle beslutninger når de tenker på et annet språk.
Tidligere forsøk har nemlig vist at folks valg avhenger av måten valget blir fremstilt på. Dette er kjent som the framing effect. Gir man folk et hypotetisk valg mellom å redde 200 av 600 liv, eller ta en sjanse som innebærer at de enten reddet alle 600 eller ingen av dem, så velger de fleste å redde 200. Om man derimot forandrer spørsmålsstillingen til å fokusere på tapet av 400 liv i det første valget, så velger de fleste å ta sjansen på 600 eller ingen.
Vi har med andre ord en tendens til å ta høyere risiko når vi vurderer mulige tap fremfor når vi vurderer mulige gevinster.
Psykologer ved universitetet i Chicago spurte seg selv om man ville gjøre samme valg når man tenker på et annet språk som når man tenker på morsmålet. De tok utgangspunkt i forsøkene som er gjort på framing effect, og stillte samme type spørsmål til studenter som hadde japansk som andrespråk. Første delen av forsøket, som foregikk på engelsk, viste det samme som tidligere: studenter påvirkes av måten spørsmålet stilles på.
Når studentene derimot ble presentert med den samme problemstillingen på japansk, viste det seg at de valgte det samme, enten man formet spørsmålet på den ene eller andre måten. Ved å tenke på japansk unngikk de å svare på "magefølelse", slik de gjorde når de ble spurt på sitt eget morsmål.
Forskerne mente dette viser at ved å tenke på et annet språk skaper man en slags emosjonell distanse til problemstillingen, noe som gjør det enklere å vurdere det helt rasjonelt.
Foto © kelsey_lovefusionphoto
Wired skriver om en undersøkelse som tilsynelatende viser at folk tar mer rasjonelle beslutninger når de tenker på et annet språk.
Tidligere forsøk har nemlig vist at folks valg avhenger av måten valget blir fremstilt på. Dette er kjent som the framing effect. Gir man folk et hypotetisk valg mellom å redde 200 av 600 liv, eller ta en sjanse som innebærer at de enten reddet alle 600 eller ingen av dem, så velger de fleste å redde 200. Om man derimot forandrer spørsmålsstillingen til å fokusere på tapet av 400 liv i det første valget, så velger de fleste å ta sjansen på 600 eller ingen.
Vi har med andre ord en tendens til å ta høyere risiko når vi vurderer mulige tap fremfor når vi vurderer mulige gevinster.
Psykologer ved universitetet i Chicago spurte seg selv om man ville gjøre samme valg når man tenker på et annet språk som når man tenker på morsmålet. De tok utgangspunkt i forsøkene som er gjort på framing effect, og stillte samme type spørsmål til studenter som hadde japansk som andrespråk. Første delen av forsøket, som foregikk på engelsk, viste det samme som tidligere: studenter påvirkes av måten spørsmålet stilles på.
Når studentene derimot ble presentert med den samme problemstillingen på japansk, viste det seg at de valgte det samme, enten man formet spørsmålet på den ene eller andre måten. Ved å tenke på japansk unngikk de å svare på "magefølelse", slik de gjorde når de ble spurt på sitt eget morsmål.
Forskerne mente dette viser at ved å tenke på et annet språk skaper man en slags emosjonell distanse til problemstillingen, noe som gjør det enklere å vurdere det helt rasjonelt.
Foto © kelsey_lovefusionphoto
torsdag 22. mars 2012
Slik blir du flinkere til å overtale
Fem enkle metoder kan gjøre deg mer overbevisende.
Jeg har nettopp lest boka Flipnosis av Kevin Dutton. Han er en psykolog som har forsket på hvordan overtalelse fungerer. I boka ser han på alt fra svindlere til politikere, og trekker ut essensen av det han mener er effektive overtalelsesmetoder.
Han oppsummerer dette i fem egenskaper: simplicity, perceived self-interest, incongruity, confidence og empathy. Disse danner akronymet SPICE.
Simplicity (enkelhet) - Det du sier må være kort og konsist. Dette kjenner du antagelig igjen fra reklamebransjen. Ikke bare gjør dette beskjeden enklere å prosessere, men det gjør at mottakeren tenker den er sann. For ekstra effekt kan du passe på at ordene du bruker er konkrete, slik jeg har skrevet om her.
Perceived self-interest (antatt egeninteresse) - For å få noen til å gjøre noe må de tenke at det er i deres interesse å gjøre det. Det behøver ikke å bety at det faktisk er det.
Incongruity (uoverensstemmelse) - Det viser seg at om du sier noe som er litt overraskende, og ikke forventet, så har du en større mulighet for å klare å overtale noen. Si for eksempel at noe koster 40.000 øre i stedet for 40 kr. Dette er jo også et velkjent grep i reklamebransjen.
Confidence (selvsikkerhet) - Jo mer selvsikker du virker, jo større er sjansen for at andre tenker du har rett.
Empathy (empati) - Få folk til å stole på deg. Hvis du blir ansett som en bra person vil de ha lettere for å si ja til en forespørsel.
Foto © Davide Mana
Jeg har nettopp lest boka Flipnosis av Kevin Dutton. Han er en psykolog som har forsket på hvordan overtalelse fungerer. I boka ser han på alt fra svindlere til politikere, og trekker ut essensen av det han mener er effektive overtalelsesmetoder.
Han oppsummerer dette i fem egenskaper: simplicity, perceived self-interest, incongruity, confidence og empathy. Disse danner akronymet SPICE.
Simplicity (enkelhet) - Det du sier må være kort og konsist. Dette kjenner du antagelig igjen fra reklamebransjen. Ikke bare gjør dette beskjeden enklere å prosessere, men det gjør at mottakeren tenker den er sann. For ekstra effekt kan du passe på at ordene du bruker er konkrete, slik jeg har skrevet om her.
Perceived self-interest (antatt egeninteresse) - For å få noen til å gjøre noe må de tenke at det er i deres interesse å gjøre det. Det behøver ikke å bety at det faktisk er det.
Incongruity (uoverensstemmelse) - Det viser seg at om du sier noe som er litt overraskende, og ikke forventet, så har du en større mulighet for å klare å overtale noen. Si for eksempel at noe koster 40.000 øre i stedet for 40 kr. Dette er jo også et velkjent grep i reklamebransjen.
Confidence (selvsikkerhet) - Jo mer selvsikker du virker, jo større er sjansen for at andre tenker du har rett.
Empathy (empati) - Få folk til å stole på deg. Hvis du blir ansett som en bra person vil de ha lettere for å si ja til en forespørsel.
Foto © Davide Mana
torsdag 8. mars 2012
Du er dårlig til å avsløre løgn
Vi er generelt dårlige til å avsløre løgn. Det er dessverre ikke så mye vi kan gjøre for å bli bedre.
Stadig hører man om måter man kan avsløre løgnere på. Det er ofte knyttet til kroppsspråk, som f.eks at man blunker mindre når man lyver.
Problemet er at det ikke finnes tegn som utvetydig avslører løgnere.
Det er visse tegn som kan tyde på at en personer ikke er helt ærlige. Disse tegnene er folk stort sett klar over. PsyBlog lister opp fire slike indikasjoner på at noen lyver:
Stadig hører man om måter man kan avsløre løgnere på. Det er ofte knyttet til kroppsspråk, som f.eks at man blunker mindre når man lyver.
Problemet er at det ikke finnes tegn som utvetydig avslører løgnere.
Det er visse tegn som kan tyde på at en personer ikke er helt ærlige. Disse tegnene er folk stort sett klar over. PsyBlog lister opp fire slike indikasjoner på at noen lyver:
- Vaghet - Jo vagere noen er i sitt svar, jo mer sannsynlig er det at de lyver
- Likegyldighet - Kan vise at personen prøver å spille avslappet
- Tenker hardt - Det er vanskelig å lyve, så å tenke hardt kan være tegn på en som lyver
- Manglende samarbeidsvilje - Dette kan også være et tegn på at noen har noe å skjule
Alle disse tegnene er jo ganske åpenbare, og det er kanskje derfor folk faktisk er flinke til å se etter disse når de skal avsløre løgn.
Til tross for dette viser det seg at vi, generelt sett, er ekstremt dårlig til å avsløre løgn.
En meta-analyse av 206 forsøk på løgnavsløring viser at bare 54% av løgnene ble avslørt. Ren gjetting vil gi 50%, så forsøket viser med andre ord at vi er dårlige løgndetektorer (Bond & DePaulo, 2006).
Til tross for dette viser det seg at vi, generelt sett, er ekstremt dårlig til å avsløre løgn.
En meta-analyse av 206 forsøk på løgnavsløring viser at bare 54% av løgnene ble avslørt. Ren gjetting vil gi 50%, så forsøket viser med andre ord at vi er dårlige løgndetektorer (Bond & DePaulo, 2006).
Selv om vi altså er flinke til å følge med på riktige signaler når vi prøver å avsløre løgn, så er vi dårlige til å faktisk avsløre løgn. Grunnen er at alle slike signaler er veldig tvetydige. En som er likegyldig kan jo faktisk bare være likegyldig, og en som tenker hardt kan jo gjøre dette fordi hun er opptatt av å være så presis som mulig.
Hva kan man gjøre? PsyBlog sier det beste man kan gjøre er å stole på instinktene sine.
Studier viser at folk faktisk er bedre til å avsløre løgn når de bare går etter intuisjon, kontra når de prøve å følge med på spesifikke tegn.
Studier viser at folk faktisk er bedre til å avsløre løgn når de bare går etter intuisjon, kontra når de prøve å følge med på spesifikke tegn.
Foto © Mikel Iturbe Urretxa
Etiketter:
forsøk,
kroppsspråk,
løgn,
løgndetektering,
psykologi,
samtale,
språk
onsdag 29. februar 2012
Hvordan du kan like noen bare ved å si et ord
En gruppe mennesker ble vist bilder av personer som tidligere hadde blitt vurdert til å se hverken sympatiske eller usympatiske ut. Forsøkspersonene ble instruert til å si enten "sympatisk"(eng: "likable") eller "usympatisk"(eng: "unlikable") mens de betraktet et gitt bilde. Når de senere ble vist bildene, kom det frem at de likte personene på bildene 17% oftere hvis de tidligere hadde sagt "sympatisk" fremfor "usympatisk".
Metoden som ble brukt gjør at deltagerne ikke hadde noe bevisst minne av hvilke bilder som fikk merkelappen "sympatisk". Resultatet har altså ikke noe med at forsøkspersonene husket hvem de tidligere hadde kalt sympatiske eller usympatiske.
Det er med andre ord slik at om du sier du liker noen, så kan det hende du begynner du å gjøre det.
Kilde: Scientific American Mind, March/April 2012
Foto © *_Abhi_*
fredag 10. februar 2012
"Ha en fortsatt fin dag!"
Skriver du dette i bunnen av mailene dine? Tenker du over at du da tar for gitt at personen allerede har hatt en fin dag til nå?
Kan det være tilfeller hvor du ikke vil at mottaker skal tenke at du tar dette for gitt?
De fleste er vel klar over at dette bare er en talemåte, på samme måte som "Hvordan går det?" vanligvis ikke er et spørsmål som forventer et ærlig svar. Allikevel tenker jeg at det kan være greit å unngå det. Et alternativ er jo å bare bruke "Ha en fin dag!"
Har du noen andre forslag til gode måter å avslutte en mail på?
Foto © digital cat
Kan det være tilfeller hvor du ikke vil at mottaker skal tenke at du tar dette for gitt?
De fleste er vel klar over at dette bare er en talemåte, på samme måte som "Hvordan går det?" vanligvis ikke er et spørsmål som forventer et ærlig svar. Allikevel tenker jeg at det kan være greit å unngå det. Et alternativ er jo å bare bruke "Ha en fin dag!"
Har du noen andre forslag til gode måter å avslutte en mail på?
Foto © digital cat
Etiketter:
antydning,
ha en fortsatt fin dag,
internet,
mail,
språk
søndag 5. februar 2012
Kvinner bruker oftere personlig pronomen
Kvinner sier "jeg" oftere enn menn gjør.
Jeg har nettopp lest boka The Secret Life of Pronouns av James W. Pennebaker. Boka tar for seg hvordan små funksjonsord kan si mye om personen som ytrer dem. Pennebaker har analysert tusenvis av tekster, fra transkriberte taler til Twitter-innlegg. Basert på dette har han kunnet avsløre hvordan bruk av småord som pronomener, artikler, preposisjoner, osv kan fortelle noe om personen som bruker dem. En av mange interessante fenomener som blir beskrevet i boka er kjønnsforskjeller i bruk av personlig pronomen, eller "jeg".
Pennebaker fant ut at kvinner bruker det personlige pronomenet ca 12% mer enn menn.
12% er ganske lite. Det tilsvarer ca 1-2 flere "jeg" i minuttet (avhengig av hvor fort man snakker), og i en samtale vil ikke dette være noe du registrerer. Det er allikevel en statistisk signifikant forskjell, og sier kanskje noe om forskjell i tankesett mellom menn og kvinner. Pennebaker peker på forsøk som viser at kvinner, som gruppe, viser seg å være mer selvbevisste og mer selvfokuserte enn menn. Bruken av det personlige pronomenet peker på dette.
Bruk av pronomen viser hva taleren fokuserer på. En person som sier "jeg" ofte, avslører at hun har fokus på seg selv.
Dette er bare en av mange forskjeller mellom menn og kvinners språkbruk. For mer informasjon anbefaler jeg Pennebakers bok på det sterkeste. Det er også mulig jeg vil skrive mer om denne boken i et senere bloginnlegg.
Foto © KittyKaht
Jeg har nettopp lest boka The Secret Life of Pronouns av James W. Pennebaker. Boka tar for seg hvordan små funksjonsord kan si mye om personen som ytrer dem. Pennebaker har analysert tusenvis av tekster, fra transkriberte taler til Twitter-innlegg. Basert på dette har han kunnet avsløre hvordan bruk av småord som pronomener, artikler, preposisjoner, osv kan fortelle noe om personen som bruker dem. En av mange interessante fenomener som blir beskrevet i boka er kjønnsforskjeller i bruk av personlig pronomen, eller "jeg".
Pennebaker fant ut at kvinner bruker det personlige pronomenet ca 12% mer enn menn.
12% er ganske lite. Det tilsvarer ca 1-2 flere "jeg" i minuttet (avhengig av hvor fort man snakker), og i en samtale vil ikke dette være noe du registrerer. Det er allikevel en statistisk signifikant forskjell, og sier kanskje noe om forskjell i tankesett mellom menn og kvinner. Pennebaker peker på forsøk som viser at kvinner, som gruppe, viser seg å være mer selvbevisste og mer selvfokuserte enn menn. Bruken av det personlige pronomenet peker på dette.
Bruk av pronomen viser hva taleren fokuserer på. En person som sier "jeg" ofte, avslører at hun har fokus på seg selv.
Dette er bare en av mange forskjeller mellom menn og kvinners språkbruk. For mer informasjon anbefaler jeg Pennebakers bok på det sterkeste. Det er også mulig jeg vil skrive mer om denne boken i et senere bloginnlegg.
Foto © KittyKaht
onsdag 21. desember 2011
Språkkunnskap kan øke kunnskap på andre områder
Medical News Today skriver om en undersøkelse, gjort på universitetet i Chicago, som viser at barn som får øving i bruk av begreper som sier noe om rom, også får en bedre romforståelse.
For å undersøke dette, så forskerne på videoopptak av barn mellom 14 og 46 måneder i interaksjon med foreldrene sine. De telte så bruken av ord som sier noe om størrelse og form på to-, og tredimensjonale objekter, slik som "sirkel", "firkant", "lang" og "bøyd".
Undersøkelsen viste at der hvor foreldre brukte mange slik ord, gjorde også barna det. Dette er kanskje ikke så overraskende. Mer interessant ble det når barna, da de var fire og et halvt, ble testet for romforståelse.
Forsøket viste at barn som hadde blitt eksponert for flere romlige begreper, og hadde brukt disse selv, hadde bedre romforståelse enn barn som ikke brukte slike begreper i like stor grad.
Dette er et eksempel på at språket vi bruker kan være med på å øke evner på andre områder. Man har sett et lignende fenomen tidligere. I noen folkegrupper har de et språk som ikke inneholder person-relative retningsord, slik som "venstre", "høyre", "foran" og "bak". I disse språkene er alle slike ord erstattet med ord som tilsvarer himmelretninger. Folk som prater slike språk vil kunne si: "Du har en maur på din sør-vestlige fot". Undersøkelser viser at mennesker med disse språkene også har en høyt utviklet retningssans.
Hvis det er slik at språket kan gjøre deg bedre på andre områder, så kan dette åpne for nye læringsmetoder. Ved å første lære deg faguttrykkene i et gitt felt vil du kanskje, i større grad, fokusere på de riktige tingene når du skal tilegne deg ny praktisk kunnskap?
Foto © वंपायर
fredag 16. desember 2011
Abortdebattens språklige blindspor
I forbindelse med ordskiftet om ultralyd i 12. uke har abortdebatten blitt aktualisert. Denne debatten er preget av et språklig blindspor jeg vil prøve å komme til livs.
Det finnes mange argumenter både for og mot abort. Mitt fokus er på en liten del av denne debatten, nemlig diskusjonen rundt hvorvidt et 12 uker gammelt foster kan kalles et "liv". (I noen tilfeller erstatter man "liv" med "menneske", "person" eller lignende. Mitt poeng vil gjelde også i disse tilfellene.)
Når man ser at dette kun er en diskusjon om språkbruk, så oppdager man også hvor lite relevant dette er for abortdebatten som helhet.
En språkdebatt?
Diskusjonen går kort sagt ut på at den ene siden hevder at å ta abort er å ta "et liv", mens den andre siden mener at et foster ikke er "et liv". Dette presenteres videre som argumenter for hvorvidt abort er moralsk galt eller ikke.
Alle ser ut til å være enige om hvilke egenskaper et foster har ved 12. ukers stadiet: Det begynner å se ut som en miniversjon av en voksen person; Det har fått en rekke kognitive funksjoner, men har på langt nær funksjonsevner som, for eksempel, et nyfødt barn; og så videre. Det er altså ingen store uenigheter rundt disse tingene.
Diskusjonen handler rett og slett ikke om hvilke egenskaper et 12 uker gammelt foster har.
Det eneste man er uenige om er hvorvidt noe som har disse egenskapene (og mangler en del andre egenskaper) kan kalles "liv". Det er åpenbart forskjellige meninger om dette. Noen mener at så fort det begynner å se ut som et menneske så er det et "liv", andre mener at det må ha visse kognitive evner for at det skal kalles "liv".
Problemet er at hele denne diskusjonen ikke på noen måte bidrar med noen svar til det som egentlig drøftes, nemlig om det er greit å fjerne fosteret.
En definisjon gir ingen svar
Det virker som om man tenker at: "Alle er jo enige om at det er galt å ta et liv, så hvis et foster er et liv er abort galt." Dette er jo selvfølgelig ikke riktig. I den grad folk er enige om at det er galt å ta et liv, så er det ikke fordi det kalles et "liv", men på grunn av visse egenskaper ved det å være levende. Uavhengig av hva man velger å kalle et foster, så vil ikke det ha noen som helst innvirkning på debatten om abort er greit eller ikke. Nettopp fordi dette ikke er relevant.
Å diskutere hvorvidt et foster er et liv eller ikke er et blindspor i abortdebatten. Man kan ikke definere seg frem til løsninger på moralske spørsmål.
Foto © Art Line
Det finnes mange argumenter både for og mot abort. Mitt fokus er på en liten del av denne debatten, nemlig diskusjonen rundt hvorvidt et 12 uker gammelt foster kan kalles et "liv". (I noen tilfeller erstatter man "liv" med "menneske", "person" eller lignende. Mitt poeng vil gjelde også i disse tilfellene.)
Når man ser at dette kun er en diskusjon om språkbruk, så oppdager man også hvor lite relevant dette er for abortdebatten som helhet.
En språkdebatt?
Diskusjonen går kort sagt ut på at den ene siden hevder at å ta abort er å ta "et liv", mens den andre siden mener at et foster ikke er "et liv". Dette presenteres videre som argumenter for hvorvidt abort er moralsk galt eller ikke.
Alle ser ut til å være enige om hvilke egenskaper et foster har ved 12. ukers stadiet: Det begynner å se ut som en miniversjon av en voksen person; Det har fått en rekke kognitive funksjoner, men har på langt nær funksjonsevner som, for eksempel, et nyfødt barn; og så videre. Det er altså ingen store uenigheter rundt disse tingene.
Diskusjonen handler rett og slett ikke om hvilke egenskaper et 12 uker gammelt foster har.
Det eneste man er uenige om er hvorvidt noe som har disse egenskapene (og mangler en del andre egenskaper) kan kalles "liv". Det er åpenbart forskjellige meninger om dette. Noen mener at så fort det begynner å se ut som et menneske så er det et "liv", andre mener at det må ha visse kognitive evner for at det skal kalles "liv".
Problemet er at hele denne diskusjonen ikke på noen måte bidrar med noen svar til det som egentlig drøftes, nemlig om det er greit å fjerne fosteret.
En definisjon gir ingen svar
Det virker som om man tenker at: "Alle er jo enige om at det er galt å ta et liv, så hvis et foster er et liv er abort galt." Dette er jo selvfølgelig ikke riktig. I den grad folk er enige om at det er galt å ta et liv, så er det ikke fordi det kalles et "liv", men på grunn av visse egenskaper ved det å være levende. Uavhengig av hva man velger å kalle et foster, så vil ikke det ha noen som helst innvirkning på debatten om abort er greit eller ikke. Nettopp fordi dette ikke er relevant.
Å diskutere hvorvidt et foster er et liv eller ikke er et blindspor i abortdebatten. Man kan ikke definere seg frem til løsninger på moralske spørsmål.
Foto © Art Line
lørdag 3. desember 2011
Anders B. Breiviks diagnose - en språkdebatt?
Det har vært mye debatt rundt diagnostiseringen av Anders Behring Breivik. Det ser ut til at denne debatten i stor grad handler om hvilke ord vi skal bruke om Breivik og handlingene hans.
I etterkant av Breiviks diagnose har det vært mange reaksjoner. Veldig mange mener diagnostiseringen av Breivik må være feil, og at han umulig kan være sinnssyk. Det interessante er at det ser ut til at debatten i stor grad er en språkdebatt.
Uenigheten er ikke så mye om hva Breivik har gjort, eller hvorfor han gjorde det, men hvilken merkelapp vi skal sette på disse handlingene og tankene bak dem.
I utgangspunktet kunne man tenke seg at debatten handlet om hva som var skjedd og på hvilket grunnlagg Breivik hadde handlet. Dette stemmer imidlertid ikke, fordi begge sider ser ut til å være enige i Breiviks grunner til handling. Psykiaterne kaller disse grunnene for vrangforestillinger, mens motstanderne av diagnosen kaller det ideologiske/politiske ideer. Innholdet er imidlertid det samme: Breivik mente at det er overhengende fare for at muslimer vil overta Norge, og den eneste måten å forhindre dette på var å angripe ungdom på Utøya. Han har også en del andre merkverdige ideer, som at han skal bli regent og starte et eget avlsprogram på nordmenn.
Det ser ikke ut til å være noen som er uenig i at det er disse tankene som har vært grunnlaget for Breiviks handlinger.
En annen antagelse kan være at debatten har noe med konsekvensene av diagnostiseringen å gjøre. Heller ikke dette ser ut til å være tilfellet. Breivik kommer, uavhengig av hva vi kaller ham, til å være innesperret i lang tid. Sannsynligheten for at han blir erklært frisk med det første er forsvinnende liten. Det er en mulighet for at han, på et eller annet tidspunkt, vil bli erklært frisk og sluppet fri, men det samme vil være tilfelle ved en fengselsstraff, som maksimalt vil kunne vare i 21 år.
Vi sitter igjen med det rent språklige; Hva skal vi kalle Breivik og det han gjorde? Dette aspektet blir tydeliggjort i noen innlegg hvor det blir spurt: "ville vi kalt Hitler sinnssykt?" Hvis debatten ikke handler om annet enn hvilke ord vi bruker, hvorfor er det da så mange sterke meninger rundt dette?
Det burde vel ikke spille noen rolle hva vi kaller Breivik og hans handlinger, så lenge han får den straffen vi mener han bør få?
Kanskje handler det ikke så mye om hva ordene skal si noe om, men om hvordan ordene endrer perspektivet vårt på Breiviks handlinger. Å kalle Breivik paranoid schizofren forandrer ikke hva som har skjedd, men setter tingene i et annet lys. Det samme skjer når man setter lydspor på en film. Mange har vel sett hva som skjer når man setter morsom musikk på en skummel film? Alt skjer på samme måte som før, men filmen er ikke lenger skummel. Filmen er den samme, men våre følelser har endret seg.
Å kalle Breivik sinnssyk setter alle hans tanker og handlinger i et annet lys. Det gir oss et annet perspektiv, andre følelser. Jeg tror det er nettopp dette som har skapt motstand.
En del mennesker er ukomfortable med perspektivendringen som skjer når vi kaller Breivik sinnssyk. De liker ikke følelsesendringene dette skaper. De vil ikke at vi skal sette morsom musikk på en skummel film.
Foto © Sebi Covaci & Fr. Dougal McGuire
I etterkant av Breiviks diagnose har det vært mange reaksjoner. Veldig mange mener diagnostiseringen av Breivik må være feil, og at han umulig kan være sinnssyk. Det interessante er at det ser ut til at debatten i stor grad er en språkdebatt.
Uenigheten er ikke så mye om hva Breivik har gjort, eller hvorfor han gjorde det, men hvilken merkelapp vi skal sette på disse handlingene og tankene bak dem.
I utgangspunktet kunne man tenke seg at debatten handlet om hva som var skjedd og på hvilket grunnlagg Breivik hadde handlet. Dette stemmer imidlertid ikke, fordi begge sider ser ut til å være enige i Breiviks grunner til handling. Psykiaterne kaller disse grunnene for vrangforestillinger, mens motstanderne av diagnosen kaller det ideologiske/politiske ideer. Innholdet er imidlertid det samme: Breivik mente at det er overhengende fare for at muslimer vil overta Norge, og den eneste måten å forhindre dette på var å angripe ungdom på Utøya. Han har også en del andre merkverdige ideer, som at han skal bli regent og starte et eget avlsprogram på nordmenn.
Det ser ikke ut til å være noen som er uenig i at det er disse tankene som har vært grunnlaget for Breiviks handlinger.
En annen antagelse kan være at debatten har noe med konsekvensene av diagnostiseringen å gjøre. Heller ikke dette ser ut til å være tilfellet. Breivik kommer, uavhengig av hva vi kaller ham, til å være innesperret i lang tid. Sannsynligheten for at han blir erklært frisk med det første er forsvinnende liten. Det er en mulighet for at han, på et eller annet tidspunkt, vil bli erklært frisk og sluppet fri, men det samme vil være tilfelle ved en fengselsstraff, som maksimalt vil kunne vare i 21 år.
Vi sitter igjen med det rent språklige; Hva skal vi kalle Breivik og det han gjorde? Dette aspektet blir tydeliggjort i noen innlegg hvor det blir spurt: "ville vi kalt Hitler sinnssykt?" Hvis debatten ikke handler om annet enn hvilke ord vi bruker, hvorfor er det da så mange sterke meninger rundt dette?
Det burde vel ikke spille noen rolle hva vi kaller Breivik og hans handlinger, så lenge han får den straffen vi mener han bør få?
Kanskje handler det ikke så mye om hva ordene skal si noe om, men om hvordan ordene endrer perspektivet vårt på Breiviks handlinger. Å kalle Breivik paranoid schizofren forandrer ikke hva som har skjedd, men setter tingene i et annet lys. Det samme skjer når man setter lydspor på en film. Mange har vel sett hva som skjer når man setter morsom musikk på en skummel film? Alt skjer på samme måte som før, men filmen er ikke lenger skummel. Filmen er den samme, men våre følelser har endret seg.
Å kalle Breivik sinnssyk setter alle hans tanker og handlinger i et annet lys. Det gir oss et annet perspektiv, andre følelser. Jeg tror det er nettopp dette som har skapt motstand.
En del mennesker er ukomfortable med perspektivendringen som skjer når vi kaller Breivik sinnssyk. De liker ikke følelsesendringene dette skaper. De vil ikke at vi skal sette morsom musikk på en skummel film.
Foto © Sebi Covaci & Fr. Dougal McGuire
søndag 27. november 2011
Hvordan gi konstruktiv kritikk uten å såre
Selv velmenende og konstruktiv kritikk kan oppfattes som sårende, men det finnes konkrete metoder for å unngå dette.
Kritikk har ofte en tendens til å få oss til å føle oss dårligere. Uansett hvor konstruktiv kritikken er ment, er det ofte uunngåelig å ikke samtidig føle seg såret. Det kan derfor være greit å vite om noen metoder som gjør at kritikken ikke treffer like hardt. Psychologytoday.com gir tre gode råd til hvordan du kan gi konstruktiv kritikk på en måte som gjør at den ikke oppfattes som et angrep.
Fokus på fremtiden
I stedet for å kritisere hva som har blitt gjort, så kan du fokusere på hvordan du vil ha det i fremtiden. I stedet for å si "du leverte rapporten for sent igjen", så er det bedre med: "neste gang er det fint om du leverer rapporten i tide".
Sandwichmetoden
Pakk inn kritikken mellom to positive kommentarer: "Presentasjonen du har jobbet med er veldig bra. Den er litt uklar i innledningen, men jeg er sikker på at du vil kunne rette på dette". Dette ufarliggjør kritikken, slik at den ikke føles like mye som et direkte angrep.
Jeg-utsagn
I stedet for å fokusere på den andre, kan du flytte fokuset over på hvilke behov du selv har. I stedet for å si "Du er så forferdelig rotete. Du lar alt bare flyte", så kan du prøve å si "Jeg synes det er så vanskelig å jobbe her når det er så rotete. Jeg klarer ikke å finne frem når du ikke organiserer tingene dine". Jeg-utsagn kan fjerne noe av den instinktive selvforsvarsfølelsen man ofte får når man blir kritisert.
Disse tre tipsene kan være greit å ta meg seg neste gang du trenger å gi konstruktiv kritikk. Bare husk at det ikke bare kommer an på hva du sier, men også hvordan du sier det. Det hjelper nok lite å bruke jeg-setninger hvis du samtidig uttrykker sinne og oppgitthet.
Foto © thrp
Etiketter:
konstruktiv kritikk,
kritikk,
psykologi,
ros,
samtale,
samtalemetodikk,
språk,
tips
tirsdag 15. november 2011
God og dårlig metaforbruk
Bruk av metaforer kan i mange tilfeller være fristende, men er det alltid like lurt?
Noen ganger kan det føles som om tankene våre blir begrenset av ordene vi har til rådighet. I noen tilfeller kan man kanskje få frem klarere hva man mener ved å bruke en metafor. Noen ganger er det også slik at man kan fange noe som er veldig komplekst i en kort setning ved å bruke en metafor. Problemet med metaforbruk er at det krever en større grad av tolkning hos tilhørerne. Det er ikke sikkert at det du vil uttrykke ved å bruke en metafor blir oppfattet av tilhørerne.
Et eksempel på metaforbruk tatt fra norske Wikipedia er utsagnet: "han er en uslepen diamant". Ettersom dette er en kjent metafor vil nok de fleste danne seg de samme tankene rundt dette utsagnet. Metaforen sier noe om en person som har et potensiale han enda ikke har nådd. Kanskje må han bearbeides på en eller annen måte (lik en uslepen diamant). I visse kontekster vil en slik metafor kunne uttrykke veldig mye, kanskje også noen ting det ikke er så lett å sette ord på. Spesielt når det gjelder snakk om egne følelser kan mange ty til metaforbruk. Et eksempel som er ment å si noe om relasjonen til en person: "Du er mitt anker i livets storm". Denne korte setningen kan uttrykke veldig mye, men samtidig kanskje også veldig lite?
Det er lett å se at jo mer kreativ og uvanlig metaforbruken blir, jo vanskeligere blir det å skjønne hvilke meninger som ligger bak. Som mennesker er vi nødt til å tolke ethvert utsagn for at det skal gi mening. Tolkningene vi gjør baserer seg på hvilke erfaringer vi har med tidligere bruk av ordene, samt andre erfaringer fra livet generelt. Vi kan for eksempel forestille oss at det vil være vanskelig å skjønne metaforen om en person som en uslepen diamant uten at man har kunnskap om diamanters foredlingsprosess. Det er nettopp dette som gjør metaforbruk så upålitelig. I hvilken grad har du kontroll på at tilhørerne dine har de samme erfaringene som deg?
I tillegg har du ikke kontroll på hvilke tolkninger tilhøreren gjør. Metaforer kan, på grunn av deres iboende vaghet, tolkes i mange forskjellige retninger. Hvis du har tenkt å uttrykke noe helt spesifikt med en metafor, så betyr ikke det at tilhørerne gjør den samme tolkningen som deg. La oss tenke oss at du vil si til noen at du stoler på denne personen og velger å uttrykke det med "Du er mitt anker i livets storm". En annen tolkning av denne metaforen er at et anker er noe som holder deg fast, og fratar deg muligheten til å bevege deg dit du vil. Hvordan forhindrer du en slik tolkning?
Feiltolkning er alltid en mulighet, men metaforbruk øker sannsynligheten for det. Metaforer kan brukes til å uttrykke noe det ellers er vanskelig å sette ord på, men hvis du vil ha kontroll på hva tilhørerne dine tenker bør du mest sannsynlig være så konkret som mulig!
Foto © Fadi Habib & Urko Dorronsoro
Etiketter:
klarhet,
kommunikasjon,
metafor,
samtale,
samtalemetodikk,
språk,
tanker,
tolkning,
uklarhet,
vaghet
Abonner på:
Innlegg (Atom)













