Et filosofisk blikk på de ordløse forventningene i en samtale.
K.E. Løgstrup var en dansk filosof, teolog og prest som levde fra 1905 til 1981. Ved siden av Kierkegaard er han Danmarks mest kjente filosof. I 1956 skrev han boken
Den etiske fordring. Her beskriver han hvordan vi utleverer oss selv i samtaler med andre, og hvilket ansvar man har for å ta vare på sin samtalepartner.
Jeg synes Løgstrup er flink til å peke på de tingene som ligger bakenfor
det sagte i en samtale. Bevisstheten rundt dette tror jeg er nyttig å ha i enhver form for kommunikasjon. Jeg håper derfor mitt korte sammendrag av noen av Løgstrups punkter kan være til inspirasjon også for andre.
Vi er tillitsfulle
Vi møter normalt andre mennesker med en naturlig form for tillit. Vi har en iboende tro på at andre mennesker vil oss vel. Vi tror derfor aldri på forhånd at et menneske lyver. Løgstrup sier det må helt bestemte forutsetninger til for at dette
ikke skal være tilfellet, for eksempel ved at vi har hørt rykter om vedkommende.
"Angiveri må på forhånd ha kvalt den naturlige tillit som mennesker ellers umiddelbart viser hverandre, og gjort alt beklemmende og tvungent ... Under normale omstendigheter, derimot, tror vi den fremmede på hans ord og begynner først å tvile når vi får spesielle grunner til det"
Hva består tilliten av?
Når man viser tillit så utleverer man seg på en bestemt måte. Denne utleveringen består ikke nødvendigvis i å blottlegge seg ved å si masse personlige ting om seg selv. Derimot gjør ens ytring, i kraft av seg selv, at man blir sårbar.
Dette gjelder enhver ytring, ikke bare de hvor jeg opplagt blottlegger meg selv. Hvis jeg for eksempel gir kollegaen min en kompliment, ved å si "den jobben gjorde du bra", så har jeg samtidig vist noe om min egen forståelse av verden. Jeg vil kunne såres ved at hun svarer "hvis du synes det var bra, så viser det hvor lite du vet".
Løgstrup sier at man i en samtale utleverer seg ved at det i selve tiltalen stilles en bestemt "fordring" til den andre. Det ligger altså implisitt en forventning, eller oppfordring, til motparten om å behandle deg på en viss måte. Løgstrup poengterer at dette ikke nødvendigvis bare handler om det som blir sagt og svaret på dette. Det legges an til en bestemt "tone", og det er denne
tonen som forventes å bli antatt hos den andre.
Tonen jeg legger an til når jeg gir komplimenten i eksempelet over, handler kanskje ikke så mye om de rene faktaene i ytringen, men er heller et forsøk på å skape god stemning mellom oss. For meg er det ikke viktig akkurat hva hun svarer, men jeg forventer kanskje at hun skal bli glad.
Å legge sitt liv i andres hender
Løgstrup beskriver denne utleveringen ved at man
"legger sitt liv i den andres hender". Dette sier mye om den andres makt i en samtale, og den sårbarheten som ligger til grunn når man henvender seg til andre mennesker. Gjennom vår holdning til det som blir sagt er vi med på å forme hverandres verden, hevder han.
Hvis kollegaen min svarer slik jeg eksemplifiserte over, vil hun ikke bare svare på min kompliment, men samtidig si noe om meg som person. Det samme vil være tilfelle hvis hun for eksempel bare ignorerer komplimenten min. Da sier hun noe om at hun er bedre enn meg, og at en kompliment fra meg ikke er verdt å svare på.
Løgstrup oppfordrer til å ta vare på det livet som ligger i våre hender, men påpeker at dette ikke er det samme som å være enig alt som blir sagt. Man må kunne gi motstand hvis man er uenig. Det viktige er måten man yter en slik motstand.
"Det er en fordring om kjærlighet og ikke en fordring om ettergivenhet."
Foto © Martin Terber
