onsdag 28. desember 2011

Unngå feil bruk av smilefjes! :)

Er det OK å bruke smilefjes i en profesjonell setting, for eksempel i en jobbmail?

Jason Chen, en skribent for Lifehacker, mener "ja". En god måte å bruke emotikoner, eller "smilefjes", er for å vise at en mail ikke er så seriøs som den kan virke i utgangspunktet. De kan altså fint brukes til å stikke hull på en litt anspent stemning. Tilsvarende, bør du ikke bruke emotikoner i mail der du vil bli tatt seriøst. En mail om nye retningslinjer på arbeidsplassen er nok ikke like effektiv hvis den er krydret av blunkende smilefjes.

Jeg ser på dette som et veldig nyttig verktøy, ettersom skriftlig kommunikasjon ofte virker mye mer direkte enn det muntlig kommunikasjon gjør. I mange tilfeller er det viktig at mottakerne av dine mail tenker seg deg med et smil om munnen.

Hvordan bruker du emotikoner?

Foto © Senorhorst Jahnsen

onsdag 21. desember 2011

Språkkunnskap kan øke kunnskap på andre områder

En undersøkelse viser at barn får bedre romforståelse av å lære romlige begreper.

Medical News Today skriver om en undersøkelse, gjort på universitetet i Chicago, som viser at barn som får øving i bruk av begreper som sier noe om rom, også får en bedre romforståelse.

For å undersøke dette, så forskerne på videoopptak av barn mellom 14 og 46 måneder i interaksjon med foreldrene sine. De telte så bruken av ord som sier noe om størrelse og form på to-, og tredimensjonale objekter, slik som "sirkel", "firkant", "lang" og "bøyd".

Undersøkelsen viste at der hvor foreldre brukte mange slik ord, gjorde også barna det. Dette er kanskje ikke så overraskende. Mer interessant ble det når barna, da de var fire og et halvt, ble testet for romforståelse.

Forsøket viste at barn som hadde blitt eksponert for flere romlige begreper, og hadde brukt disse selv, hadde bedre romforståelse enn barn som ikke brukte slike begreper i like stor grad.

Dette er et eksempel på at språket vi bruker kan være med på å øke evner på andre områder. Man har sett et lignende fenomen tidligere. I noen folkegrupper har de et språk som ikke inneholder person-relative retningsord, slik som "venstre", "høyre", "foran" og "bak". I disse språkene er alle slike ord erstattet med ord som tilsvarer himmelretninger. Folk som prater slike språk vil kunne si: "Du har en maur på din sør-vestlige fot". Undersøkelser viser at mennesker med disse språkene også har en høyt utviklet retningssans.

Hvis det er slik at språket kan gjøre deg bedre på andre områder, så kan dette åpne for nye læringsmetoder. Ved å første lære deg faguttrykkene i et gitt felt vil du kanskje, i større grad, fokusere på de riktige tingene når du skal tilegne deg ny praktisk kunnskap?

Foto © à¤µà¤‚पायर

fredag 16. desember 2011

Abortdebattens språklige blindspor

I forbindelse med ordskiftet om ultralyd i 12. uke har abortdebatten blitt aktualisert. Denne debatten er preget av et språklig blindspor jeg vil prøve å komme til livs.

Det finnes mange argumenter både for og mot abort. Mitt fokus er på en liten del av denne debatten, nemlig diskusjonen rundt hvorvidt et 12 uker gammelt foster kan kalles et "liv". (I noen tilfeller erstatter man "liv" med "menneske", "person" eller lignende. Mitt poeng vil gjelde også i disse tilfellene.)

Når man ser at dette kun er en diskusjon om språkbruk, så oppdager man også hvor lite relevant dette er for abortdebatten som helhet.

En språkdebatt?
Diskusjonen går kort sagt ut på at den ene siden hevder at å ta abort er å ta "et liv", mens den andre siden mener at et foster ikke er "et liv". Dette presenteres videre som argumenter for hvorvidt abort er moralsk galt eller ikke.

Alle ser ut til å være enige om hvilke egenskaper et foster har ved 12. ukers stadiet: Det begynner å se ut som en miniversjon av en voksen person; Det har fått en rekke kognitive funksjoner, men har på langt nær funksjonsevner som, for eksempel, et nyfødt barn; og så videre. Det er altså ingen store uenigheter rundt disse tingene.

Diskusjonen handler rett og slett ikke om hvilke egenskaper et 12 uker gammelt foster har. 

Det eneste man er uenige om er hvorvidt noe som har disse egenskapene (og mangler en del andre egenskaper) kan kalles "liv". Det er åpenbart forskjellige meninger om dette. Noen mener at så fort det begynner å se ut som et menneske så er det et "liv", andre mener at det må ha visse kognitive evner for at det skal kalles "liv".

Problemet er at hele denne diskusjonen ikke på noen måte bidrar med noen svar til det som egentlig drøftes, nemlig om det er greit å fjerne fosteret.

En definisjon gir ingen svar
Det virker som om man tenker at: "Alle er jo enige om at det er galt å ta et liv, så hvis et foster er et liv er abort galt." Dette er jo selvfølgelig ikke riktig. I den grad folk er enige om at det er galt å ta et liv, så er det ikke fordi det kalles et "liv", men på grunn av visse egenskaper ved det å være levende. Uavhengig av hva man velger å kalle et foster, så vil ikke det ha noen som helst innvirkning på debatten om abort er greit eller ikke. Nettopp fordi dette ikke er relevant.

Å diskutere hvorvidt et foster er et liv eller ikke er et blindspor i abortdebatten. Man kan ikke definere seg frem til løsninger på moralske spørsmål.

Foto © Art Line

søndag 11. desember 2011

Hva gjør du når du har glemt navnet på den du prater med?


Å glemme navnet til en person du har møtt tidligere er ikke noe uvanlig fenomen, men hva skal du gjøre for å rette opp inntrykket?

Jeg har selv vanskeligheter med å huske navn. Jeg ble derfor glad da jeg snublet over denne artikkelen av Gretchen Rubin, en skribent for Psychology Today. Hun gir seks tips for hva du kan gjøre for å ikke totalt miste ansikt når du har problemer med å komme på navnet til den du prater med.

1. "Jeg er blokkert"-finten
Eksempel: "Jeg har lyst til å kalle deg 'Andreas', men jeg vet det ikke er riktig."

2. "Selvfølgelig vet jeg hvem du er, og jeg vil vite alt om deg"-finten
Eksempel: "Hei, kan jeg få kortet ditt?"

3. "På tungespissen"-finten
Eksempel: "Jeg vet hva du heter, men akkurat nå står det helt stille"

4. "Du er brilliant"-finten
Eksempel: "Wow! Du er flink som klarer å huske navnet mitt fra seks måneder tilbake. Jeg klarer ikke engang å huske navn jeg hørte i går. Så selvfølgelig må jeg spørre hva du heter."

5. "Så klart jeg husker deg"-finten
Eksempel: "Hva het du til etternavn igjen?"

6. Introduksjons-finten
Eksempel: Introduser personen til en annen du kjenner, og hør hva navnet er: "Hei, jeg vil du skal møte Per Person."

Personlig liker jeg nummer 6 best (og har brukt den selv). Nummer 5 føler jeg kan være litt risikabel. Hvis den du snakker med faktisk bare gir deg etternavnet, så er det dobbelt så flaut å innrømme at du ikke husker fornavnet.

Hva med deg? Hva gjør du i situasjoner hvor du ikke husker navnet til en person?

Foto © NatalieMaynor

onsdag 7. desember 2011

Du lyver mer når du er online


Vi har en tendens til å lyve mer når vi kommuniserer elektronisk.

The Huffington Post skriver om en undersøkelse som viser at når folk kommuniserer elektronisk så lyver de mer enn når de snakker sammen i virkeligheten.

College-studenter som ikke kjente hverandre fra før ble bedt om å kommunisere på mail, via lynmelding og ansikt til ansikt. Det viste seg at det ble løyet mest på mail, etterfulgt av lynmeldinger og til slutt kommunikasjon ansikt til ansikt.

Kanskje er det fordi det er mye enklere å slippe unna med en skriftlig løgn? Du behøver i hvert fall ikke å bekymre deg like mye for at løgnen skal bli avslørt på grunn av kroppsspråket ditt.

Hvor ofte lyver du på nett?

Foto © Anonymous9000

lørdag 3. desember 2011

Anders B. Breiviks diagnose - en språkdebatt?

Det har vært mye debatt rundt diagnostiseringen av Anders Behring Breivik. Det ser ut til at denne debatten i stor grad handler om hvilke ord vi skal bruke om Breivik og handlingene hans.

I etterkant av Breiviks diagnose har det vært mange reaksjoner. Veldig mange mener diagnostiseringen av Breivik må være feil, og at han umulig kan være sinnssyk. Det interessante er at det ser ut til at debatten i stor grad er en språkdebatt.

Uenigheten er ikke så mye om hva Breivik har gjort, eller hvorfor han gjorde det, men hvilken merkelapp vi skal sette på disse handlingene og tankene bak dem.

I utgangspunktet kunne man tenke seg at debatten handlet om hva som var skjedd og på hvilket grunnlagg Breivik hadde handlet. Dette stemmer imidlertid ikke, fordi begge sider ser ut til å være enige i Breiviks grunner til handling. Psykiaterne kaller disse grunnene for vrangforestillinger, mens motstanderne av diagnosen kaller det ideologiske/politiske ideer. Innholdet er imidlertid det samme: Breivik mente at det er overhengende fare for at muslimer vil overta Norge, og den eneste måten å forhindre dette på var å angripe ungdom på Utøya. Han har også en del andre merkverdige ideer, som at han skal bli regent og starte et eget avlsprogram på nordmenn.

Det ser ikke ut til å være noen som er uenig i at det er disse tankene som har vært grunnlaget for Breiviks handlinger.

En annen antagelse kan være at debatten har noe med konsekvensene av diagnostiseringen å gjøre. Heller ikke dette ser ut til å være tilfellet. Breivik kommer, uavhengig av hva vi kaller ham, til å være innesperret i lang tid. Sannsynligheten for at han blir erklært frisk med det første er forsvinnende liten. Det er en mulighet for at han, på et eller annet tidspunkt, vil bli erklært frisk og sluppet fri, men det samme vil være tilfelle ved en fengselsstraff, som maksimalt vil kunne vare i 21 år.

Vi sitter igjen med det rent språklige; Hva skal vi kalle Breivik og det han gjorde? Dette aspektet blir tydeliggjort i noen innlegg hvor det blir spurt: "ville vi kalt Hitler sinnssykt?" Hvis debatten ikke handler om annet enn hvilke ord vi bruker, hvorfor er det da så mange sterke meninger rundt dette?

Det burde vel ikke spille noen rolle hva vi kaller Breivik og hans handlinger, så lenge han får den straffen vi mener han bør få?

Kanskje handler det ikke så mye om hva ordene skal si noe om, men om hvordan ordene endrer perspektivet vårt på Breiviks handlinger. Å kalle Breivik paranoid schizofren forandrer ikke hva som har skjedd, men setter tingene i et annet lys. Det samme skjer når man setter lydspor på en film. Mange har vel sett hva som skjer når man setter morsom musikk på en skummel film? Alt skjer på samme måte som før, men filmen er ikke lenger skummel. Filmen er den samme, men våre følelser har endret seg.

Å kalle Breivik sinnssyk setter alle hans tanker og handlinger i et annet lys. Det gir oss et annet perspektiv, andre følelser. Jeg tror det er nettopp dette som har skapt motstand.

En del mennesker er ukomfortable med perspektivendringen som skjer når vi kaller Breivik sinnssyk. De liker ikke følelsesendringene dette skaper. De vil ikke at vi skal sette morsom musikk på en skummel film.

 Foto © Sebi Covaci & Fr. Dougal McGuire